Et «hack» er, ved siden av et eksempel på det språkvitere kaller nullmorfemavledninger, brukt som betegnelse på «knep». Man kan si at det sentrale ved et hack er at man undergraver gjenstandens formål til fordel for gjenstandens egenskaper, for eksempel i det nå klassiske eksempelet der man skjærer sukkerbrød med tanntråd. Dette kan kalles et «tanntrådhack», ettersom det er tanntråden som er hackets gjenstand – dog det ofte betegnes løsere som et «kjøkkenhack» eller «livshack».
Eksempelet med tanntråden er ikke-moralsk for alle oss som ikke tilskriver tanntråden noen telisk bevissthet. Langt dystrere er det med det som kan beskrives som «samfunnshack», for eksempel når man bygger en maskin for menneskelig lidelse som suger opp ansatte til minstelønn, misbruker dem til de blir syke og deretter erstatter dem med nye. Alt dette har en kostnad, men når man driver i et U-land kan man skyve denne kostnaden over på andre ved hjelp av samfunnsordninger som trygd, førstehjelp og matkuponger. Legg merke til at jeg ikke kaller det et «menneskehack», til tross for at det er mennesker som er ofrene, men et samfunnshack, fordi det er samfunnsordningenes formål som blir tilsidesatt.
Felles for alle slike hack er at de er følsomme for utilsiktede faktorer: Tanntrådhacket slutter for eksempel å virke den dagen man finner en bedre måte å fjerne plakk mellom tennene på. Dette kommer selvfølgelig av at de bygger på de kontingente og ikke de nødvendige delene av teknologien som utnyttes, i vårt tilfelle nylontråd. Det nevnte samfunnshacket kunne neppe fungert tidligere i historien, og vil forhåpentligvis neppe virke etter at det er avslørt for hva det er, siden det forutsetter både nærværet av visse samfunnsmekanismer og fraværet av sympati for dem det rammer, såvel som bevissthet nok til å se hvordan verdiene det tilsynelatende skaper, ikke egentlig tilføres som merverdi, men suges ut av fellesskapet.
Den delen av «hacket» som ikke er et egentlig hack, men simpelthen systemet som fungerer slik det er ment å fungere, er når man tiltrekker seg en endeløs strøm av investorkapital som man ruinerer konkurrentene med. Her kom man selvfølgelig til dekket bord, siden man er omgitt av en kultur for politisk korrupsjon, tiltagende forakt for medmennesker og permanent gjeldede konkurranse- og forbrukermyndigheter – denslags som sågar Adam Smith ville kalt en forutsetning for fri handel.
Du har vel allerede gjettet at jeg snakker om Amazon – titanen som har spist alt rundt seg og fortsatt speider rundt seg etter det neste måltidet. Den kommer hit med sine velsignelser ganske snart, men fortroppen kommer ikke til å være butikker. Den kommer til å utgjøres av en hær av kommunikasjonsrådgivere, beredt til å legge ut om disse velsignelsene i nesten erotisk detalj overfor de folkevalgte. Sannsynligvis virker de allerede, i lønnrom og irrganger, men vi dødelige kommer aldri til å se dem, for når jobben deres er gjort, får vi høre det rett fra valgkampboden.
Som sagt: Slike hack lever aldri evig. Verden kommer til å normaliseres – men i mellomtiden er det bokstavelig talt billioner å tjene for de få.