Babelske bitcoin

En person som utgir seg for å være professor ved UiO skrev for litt siden denne bloggposten. Posten vendte siden tilbake for å hjemsøke oss i litt lemlestet versjon på NRKs debattsider.

Nå har jeg ingenting imot «professor Torvund»s konklusjoner, siden dette er et komplekst emne som lærdere mennesker enn meg strides om, men noen av påstandene som fremsettes fortjener å tilbakevises.

Det er i alle fall et høyrisikointvesterngsobjekt.

Denne var sjarmerende tsjekkisk.

Men man må ikke opptre som amatørlemen (…)

Profesjonelle lemen er mye bedre.

Det er ingen ting bak BitCoin.

Korrekt, men …

Det er tiltro til et datasystem, som en anonym person som står bak.

… systemet kan verifiseres uavhengig av hvem som helst som forstår kryptologi, til og med folk som ikke har noe professorat i jus. I så måte er det et bedre system enn sentralbankene i Zimbabwe eller Venezuela, som ingen vet hvor hopper.

Noen steder aksepterer BitCoin som betaling, men i praksis aksepterer de fleste BitCoin til dagens kurs, og veksler til normale penger.

Korrekt, og dette anses av opphavspersonene som en feature og ikke en bug, for å si det teknisk. Bitcoin er et system for implementører og ikke sluttbrukere.

Selv med dagens vanvittige kurs på 2.000 USD, betyr et at maksimal pengemengde i BitCoin, om begrensningen i praksis er mulig, er ca 42 mrd USD.

Argumentet er formelt gyldig, men forutsetter mesteparten av det det konkluderer. Det er ikke selvsagt hva som er en «vanvittig» kurs for bitcoin på lang sikt.

Hvis man virkelig skulle klare å holde fast ved å begrense mengden BitCoin, ville det i realiteten bety at man ikke kunne ha hatt et kredittvesen.

Korrekt. Bitcoin var aldri ment å støtte kreditter, men det har ikke hindret smartingene i å definere kompatible protokoller som kan bruke bitcoin i bakkant.

Hvordan BitCoin lages, er et mysterium.

Hvordan bitcoin lages, er svært godt kjent.

Det finnes vel egentlig ikke noen BitCoin mynter, de er virtuelle som alt annet ved BitCoin. Skjønt jeg har lest at det skal finnes, men det må bryte med hele systemet.

De fysiske bitcoinene er dessverre bare staffasje. Godt observert.

Du kan ikke identifisere transaksjonene, for det ville bryte prinsippet om anonymitet, som er så viktig for de som er tilhengere av BitCoin.

Transaksjonene er fullkomment gjennomsiktige; det er kontiene bak som er psevdonyme, ikke anonyme. I så måte er bitcoin mere sporbare enn alminnelige kontanter, og det var også tanken bak.

Har vi noen gang følt behov for å kunne verifisere hele livsløpet til de pengene vi får i hånden?

Dette, derimot, er ikke en feature, men en nødvendighet iboende i alle digitale valutaer.

Hvor UiO har fått de pengene fra, og hvilke penger de har fått, er meg revnende likegyldig.

Og likevel vet banken det. Hva sluttbrukeren ønsker seg er noe ganske annet enn hva systemet krever.

Ved en BitCoin transaksjon kringastes transaksjonen i nettet, og den vil bli verifisert i nettet. Denne prosessen tar gjennomsnittlig 10 minutter: Ti minutter! Hvem kan vente i 10 minutter?

Et svært godt poeng, og en svakhet ved Bitcoin-systemet. Det er dog litt kostelig at en påstått akademiker setter grensa ved ti minutter.

Hvis det viktigste er å overføre penger anonymt i ulike nyanser fra mørkegrått til kullsvart (…)

Dette kalles på stredesproget brønnpissing. Finner han frem offentlig godkjent legitimasjon hver gang han gir en tigger en femmer?

Systemet kan håndtere 7 transaksjoner per sekund.

Systemet håndterer ca. 7 transaksjoner i sekundet – men ja, dette er en svakhet.

Ifølge det som står i denne artikkelen, krever hver enkelt BitCoin-transaksjon 114 kWh.

En trist realitet.

Hvis man skal bruke et betalingssystem, vil man selvsagt vite hva transaksjonene koster. Det får man ikke vite om man bruker BitCoin.

Klienten din forteller deg nøyaktig hva transaksjonen din koster. Du kan få den gratis, hvis du ikke har noe imot å vente.

I oppsummering:

  • Krypto vanskelig
  • Fremtid usikker
  • Gnagere underkvalifiserte

Midler og veier

Norskutviklet milliard-app:

Dating-app med napp-garanti

Den norskutviklede dating-appen SureThing verdsettes av ledende utenlandske investorer til over en milliard kroner. – Hemmeligheten er spesialisering. Her hos SureThing kobler vi dem som rett og slett ikke har noen kjangs med dem som bare ikke kan si nei.

Det var ikke i Silicon Valley, men på Lørenskog at appen ble unnfanget. – Kort fortalt lurte vi på hvorfor ingen henvendte seg til den aller vanligste typen nordmann. Her på Esso-tunet ser vi hver dag hundrevis av grillpølsespisende, joggebuksekledde dasser som åpenbart ikke har en ukresen bedre halvdel å dra hjem til, forteller stifter og daglig leder Ove Trangvik. – Vi bestemte oss for å prøve å treffe dette segmentet direkte.

– Knepet var Big Data, fortsetter medstifter og teknologidirektør Iver Rovland. – Ved å krysse medlemslistene til Norsk forbund for svaksynte med SSBs statistikker for utdannelsesnivå og antall tenåringsgraviditeter, kunne vi raskt sette sammen en database av folk som rett og slett ikke vet bedre enn å date en av kundene våre.

Men det handler ikke bare om databaser. – Mye av jobben vår er selvfølgelig å utdanne kundene våre. Noen av dem er rett og slett for korka til å holde fred om rullebladet sitt eller at de lever på lommepenger fra morens minstepensjon, og en strategisk løgn eller to kan tidoble markedsverdien deres, illustrerer Trangvik.

I følge Rovland har flere tusen par allerede funnet sammen ved hjelp av SureThing, og det er ingenting å utsette på stabiliteten til forholdene. – Den ene halvparten av forholdet vet allerede at han eller hun ikke finner noe bedre, sier han med et lurt smil, – og det virker som en oppskrift på suksess.

Hva bringer så fremtiden for suksessbedriften fra Lørenskog? – Vi har allerede vidløftige idéer om hva vi kunne gjort med medlemsregisteret til FrP, sier Rovland. Trangvik er derimot noe mere nøktern: – Ja, jeg frykter fremtiden. Om noen år kommer tross alt disse menneskene til å ha unnfanget en hel ny generasjon.

Sørvis

Forbrukerrådet advarer:

Krisetelefoner gir for dårlige selvmordsråd

Samtlige får stryk på Forbrukerrådets nyeste undersøkelse av landets krisetelefoner. — Ikke en eneste krisetelefon gir forbrukeren den raske og brukervennlige døden de har krav på, sier kommunikassjonssjef Kari Trådal.

Slik oppsummerer Forbrukerrådet resultatene av sin rykende ferske undersøkelse av norske krisetelefoner.

— Vi opplevde at kundebehandlerne hos Kirkens SOS hverken kunne dimensjoner på rep eller bæreevnen til takbjelker. Kunden risikerer å stå tilbake med skade på eget hus, og levende, sier medforfatter av rapporten «Krise i krise». — I tillegg virket kundebehandleren mere opptatt av å holde innringeren på linjen enn å yte reell faglig bistand. Vi setter spørsmålstegn ved norske krisetelefoners evne til å ekspedere innringere til den neste verden.

Rapporten, som er utarbeidet i samarbeid med Forskningsrådet og Norske begravelsesagenters landsforbund, avdekker en rekke mangler i fagkunnskaper hos de norske nødtelefonene:

  • Ikke en eneste nødtelefon var i stand til å anbefale en egnet gift eller riktig dose for en oppgitt gift.
  • Ved ett tilfelle ble linjen brutt når innringeren ba om spesifikasjoner på revolvere.
  • Én av telefonoperatørene forsøkte å dreie samtalen over på kostbare behandlinger i stedet for å gi råd om mere kostnadseffektive metoder.
  • Én av innringerne ble bedt om å «hoppe i havet», noe som kun er hensiktsmessig for forbrukere med tilgang til bro eller ferje.

— Inntrykket vi får, er av en bransje som har sviktet kunden og mangler seriøsitet, konkluderer Trådal. I følge rapporten viste en stor andel av telefonoperatørene seg å være studenter, pensjonerte og frivillige. Videre viste opplæringen store mangler. — Man bruker tilsynelatende mere tid på å lære å godsnakke med innringeren enn å lære om renneløkker, injeksjoner og barberblader, sier en annen av medforfatterne.

I mangel på snarlige forbedringer, frykter Forbrukerrådet at mange blir nødt til å simpelthen leve.

Nye låser

Avkraget FrP-statssekretær og hentesveisentusiast Ove Vanebo er ute i NRK med en ganske villedende sammenligning:

Jeg endrer lås etter innbrudd, hvorfor skal jeg ikke da endre meg etter terror?

Dette er et eksempel på det logikere kaller en non sequitur, siden antecedenten ikke gjenfinnes i konsekventen — men mer om det siden. Den semantiske bristen er selvfølgelig at låsen muliggjorde innbrudd, mens hr. Vanebo formodentlig ikke selv muliggjorde terrorisme. (Jeg er mottakelig for korreksjoner på dette punktet.)

Den rasjonelle basisen for å endre sin atferd etter en katastrofe er ikke at en ny situasjon har oppstått, men at man har blitt gjort oppmerksom på ny informasjon angående ens atferd og dens sårbarhet for katastrofer. Hvis man ikke forutsetter en rasjonell basis for endring i ens atferd, går en i praksis terroristens ærend for hem.

Men Sir Humphrey ville vært stolt.

Nye dimensjoner

Godeste Finn-Erik Vinje ble en gang sitert på at hans personlige språk-kjepphest var misbruken av ordet «radikal». Som han (helt korrekt) påpekte, er en radikal en person som vil endre samfunnet fra roten opp (jf. latin «radix», «rot»), og har tradisjonelt tilhørt venstresiden. Det tilsvarende fra høyre er selvfølgelig en reaksjonær, en person som ikke bare vil holde endringene stangne, men rulle dem tilbake. I dette perspektivet blir uttrykk som «radikal islamist» selvmotsigelser per definisjon. Med det samme forbeholdet kan jeg ikke si meg uenig.

I dette perspektivet er det dessverre ingen igjen i verden, hverken radikale eller reaksjonære. «Høyre» og «venstre» er uttrykk som oppsto i forbindelse med Den franske revolusjon, den gangen det var radikalt å reise seg for enkeltmenneskers skjebne og reaksjonært å ønske seg hoder limt tilbake på adelige kropper. I Paris-salongene var det bestemt ingen (eller nesten ingen; jeg var ikke der) som snakket om å gjenopplive tretten hundre år gamle sosiale konvensjoner fra et ubetydelig hjørne av Den arabiske halvøy. I vår egen tid er det derimot svært mulig å snakke om en «radikal» «islamist», siden denne hypotetisk vedkommende ville vært villig til å snu samfunnet opp-ned for å gjennomføre en sosial agenda som til og med bergene har glemt.

Det motsatte er selvfølgelig også fullt mulig. Såvel Dumaen som den tyske Riksdagen har fra tid til annen inneholdt reaksjonære kommunister. Churchill ville leppene sine til blods over en slik ordsammenstilling. (Han kan desinfisere med Johnnie Walker.)

Hvis man kan bruke disse begrepene uavhengig av politisk orientering, forekommer det meg at de utgjør en dimensjon i seg selv. Dekomposisjonen av politiske preferanser i mer enn én faktor er en stolt tradisjon innenfor den sammenlignende politikken, og klinger krysses fremdeles over disses antall og beskrivelse, men den i norsk sammenheng mest berømte er selvfølgelig Frank Aarebrots beskrivelse av norsk velgeradferd som sterkt påvirket av en sentrum-periferi-akse.

Hvis vi skal snakke om vårt lille land en stund til, egner en statisk-dynamisk akse seg godt for å anskueliggjøre forskjeller mellom f.eks. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti: førstnevnte som moderat, sistnevnte som dynamisk. NKP er, som uttalte stalinister, kanskje det beste eksempelet vi har for hånden på en sosialt blandet, økonomisk kollektivistisk, reaksjonær fanebærer.

Storebror har en biografi

Det høyborgerlig-liberale navleobservatoriet Civita trommet nylig sammen til paneldebatt rundt lanseringen av boka — vel, den virtuelle boka — Personvern etter Snowden. Jeg skulle gjerne kalt den adjektiver, flerstavelses sådanne og gode greier, men jeg er dessverre diskvalifisert fordi jeg både kjenner forfatteren og fra tid til annen harket opp noen nedsettende snøft om de tekniske detaljene mens den ble skrevet. La det holde med en anbefaling til interesserte, så kan vi her i stedet ta for oss paneldebatten.

La meg først gratulere Civita med lista over talere. Det eneste som manglet var en offentlig opptining og gjenoppliving av salige Georg Apenes, men de sparer formodentlig den til neste lansering. Norge er et av få land der både personvernkommisjoner og forbrukermyndigheter er så slagkraftige at de har meninger som de ikke får som A-post fra sentralt hold, og da skulle det bare mangle at vi trillet dem fram når paneler skulle debatteres og punkter ståes.

Det er bare så synd at debatten var så fordømt koschelig. Man kunne hevde at et oppvakt og informert menneske av i dag kontinuerlig burde spyttet eider og galle fra begge ender over personvernets stilling i vår tid, ikke sittet skavlansk og pludret gemyttlig. Innenlands står det bra til — kanskje ikke sammenlignet med det platoniske idealet, men i det minste med den rådende internasjonale orden. Da er det synd at den internasjonale ordenen er så begredelig.

Det er et faktum at den jevne nordmann av i dag er prisgitt utenlandske og internasjonale lovgivninger for å få sitt privatliv vernet. Google, Facebook og Instagram, for å nevne bare tre aktuelle eksempler, er amerikanske selskaper (og de to førstnevnte deltakere i det beryktede PRISM-programmet), med inkorporering også i Irland, og samler radig inn data i alle land de berører. Det ironisk døpte Privacy Shield-rammeverket tillater mer eller mindre uhemmet overføring av data som berøres av forholdsvis strenge europeiske lover til lemfeldige og ineffektive amerikanske garantister. Vi lever dermed i en rettsordning der det står annenpartene fritt å behandle data under de løseste retningslinjer man finner i Den første verden.

Selv personopplysninger som ikke oppgis til fremmede organisasjoner, er fritt vilt. Det såkalte Five Eyes-samarbeidet dekker, både gjennom delvis frivillige samarbeidsavtaler med private aktører og gjennom regelrett avlytting av datakabler, en skremmende overvekt av verdens datatrafikk. Partene i Five Eyes-samarbeidet utveksler fritt opplysninger for å omgå juridiske begrensninger på egne operasjoner. Nettoresultatet er at alle innbyggere i alle vestlige nasjoner er, eller på et øyeblikks varsel kan settes, under overvåkning fra de står opp til de går og legger seg.

Man kan jo fantasere seg et fnugg eller to av demokratisk kontroll over prosessen, slik at man får sove om kvelden. Det ville vært optimistisk på grensen til virkelighetsfjernt. Våre valgte representanter, både lovgivere og forvaltere, har gjentatte ganger demonstrert sin vanmakt over de hemmelige tjenestene, i vårt eget land såvel som hos våre nære allierte. Da gjenstår det bare visse skremmende åpne spørsmål som for eksempel hvor mye faenskap man kan finne på med en halv billion kroner årlig.

Tilbake til paneldebatten vår. Er det noe som helst en representant for norske forbrukermyndigheter, en myndighetsløs forståsegpåer, eller en advokat, kan si i en liten sal i Oslo sentrum som betyr noe, jamført med størrelsen på det internasjonale overvåkningsmaskineriet — i det hele tatt?