Når man ikke kan se så mye som en nyhet uten å få «surrealismen» midt i fleisen, er det betimelig å finne fram hagla og håpe på et endelig oppgjør med denne hesligistiske konstruksjonen.
Historien starter hos de gamle grekerne, som — stakkars dårer — brukte etterstavelsen -mos for å substantivere verb. Romerne lånte det av grekerne som -ismus (se forøvrig reanalyse) og franskmennene av romerne som -isme. Langs veien hadde det skiftet ham fra substantivering til en slags re-substantivering, så man kunne kalle f.eks. en retning eller skole navn ved å kline en -isme på det. Mye er sagt, og det skal ikke gjentas her, om hvordan alle ismene brer om seg.
På fransk heter ordet «uvirkelig» surréel, lånt til engelsk som surreal. Jeg vet ikke hvem som populariserte ordet for vår generasjon, men bruken bredte så vidt om seg at en person med tredjespråkskompetanse i norsk forsøkte å låne det uoversatt.
Famlende og keitete snublet hun eller han over ikke det norske ordet, men det innlånte ordet «surrealistisk».
Som ikke betyr uvirkelig.
Som betyr knyttet til, eller betegnende for, en kunstretning.
Og siden har nordmenn snakket som kunstvitere. Uten å være noe i nærheten. Gudene forbarme seg over den som prøver å snakke om Dali eller Magritte, og ender med å høres ut som en søttenåring.
Ordet er altså uvirkelig. Noe annet er tulletistisk, idiotistisk og uvitendistisk.