Norsk har det sjeldne språktrekket at vi har samtlige av IPA-vokalene [i], [y], [ʉ], [u] og [o] (samt forlengede varianter av alle, men det er ikke viktig i denne sammenhengen).
De tre første blir heldigvis konsekvent realisert som nettopp i og y i skriftspråket, og man slipper å lure på hvilken som menes. [ʉ] og [u] varierer dessverre betydelig: skreven o uttales [o] i f.eks. «morgen» og [u] i «mot»; omvendt uttales skreven u [u] i «dum» og [ʉ] i «lur». Skriftspråket inneholder nok vokaler til å dekke behovet, men da måtte vi funnet oss i å konsekvent skrive å når vi mener [o] og o når vi mener [u].
(Det bemerkes parentetisk at det er et forvanskende fenomen i å standardisere dette, og det er den såkalte frie variasjonen som finnes mellom [u] og [o]. «Fri» betyr i denne sammenhengen ikke universell, men det er en sak for en annen gang.)