Ville det ikke vært praktisk hvis vi skrev som i overskriften? Norsk bugner av tause konsonanter og tvetydige vokaler. «Jeg» uttales som «vei», utenom når «vei» uttales som «veg», selv om «veg» også kan uttales som «jeg» – du skjønner hvor jeg vil hen.
Ved siden av motstanden fra den onde og nederdrektige ordbokmafiaen som styrer samfunnet, er det to gode grunner til at vi ike skriivr sån:
1. Forskjellige uttaler ville gitt forskjellige skrivemåter. Prøv å lese telemarksk eller nordnorsk uten standardisert rettskrivning!
2. Språket ville mistet kontinuitet med den litterære kanonen. Ikke alle ønsker å gi slipp på sin ipsen – unnskyld, Ibsen.
Nå er det endel småting vi med fordel kunne innført, for eksempel markering av hvilke u-er som er o-er og o-er som er å-er. Obligatoriske aksenter kunne hjulpet oss å skille mellom ord som for, for, for, for og for (fasit under). Uheldigvis er noen av disse ubehjelpelig sammenfallende i det talte språket også, men én helligbrøde av gangen.
Fasit:
for (1): sideordnende konjunksjon
for (2): fortid av fare
for (3): spor, beslektet med forrige
for (4): noe man fyller klær med
for (5): noe man fyller dyr med