Author: gardv

Et «hack» er, ved siden av et eksempel på det språkvitere kaller nullmorfemavledninger, brukt som betegnelse på «knep». Man kan si at det sentrale ved et hack er at man undergraver gjenstandens formål til fordel for gjenstandens egenskaper, for eksempel i det nå klassiske eksempelet der man skjærer sukkerbrød med tanntråd. Dette kan kalles et «tanntrådhack», ettersom det er tanntråden som er hackets gjenstand – dog det ofte betegnes løsere som et «kjøkkenhack» eller «livshack».

Eksempelet med tanntråden er ikke-moralsk for alle oss som ikke tilskriver tanntråden noen telisk bevissthet. Langt dystrere er det med det som kan beskrives som «samfunnshack», for eksempel når man bygger en maskin for menneskelig lidelse som suger opp ansatte til minstelønn, misbruker dem til de blir syke og deretter erstatter dem med nye. Alt dette har en kostnad, men når man driver i et U-land kan man skyve denne kostnaden over på andre ved hjelp av samfunnsordninger som trygd, førstehjelp og matkuponger. Legg merke til at jeg ikke kaller det et «menneskehack», til tross for at det er mennesker som er ofrene, men et samfunnshack, fordi det er samfunnsordningenes formål som blir tilsidesatt.

Felles for alle slike hack er at de er følsomme for utilsiktede faktorer: Tanntrådhacket slutter for eksempel å virke den dagen man finner en bedre måte å fjerne plakk mellom tennene på. Dette kommer selvfølgelig av at de bygger på de kontingente og ikke de nødvendige delene av teknologien som utnyttes, i vårt tilfelle nylontråd. Det nevnte samfunnshacket kunne neppe fungert tidligere i historien, og vil forhåpentligvis neppe virke etter at det er avslørt for hva det er, siden det forutsetter både nærværet av visse samfunnsmekanismer og fraværet av sympati for dem det rammer, såvel som bevissthet nok til å se hvordan verdiene det tilsynelatende skaper, ikke egentlig tilføres som merverdi, men suges ut av fellesskapet.

Den delen av «hacket» som ikke er et egentlig hack, men simpelthen systemet som fungerer slik det er ment å fungere, er når man tiltrekker seg en endeløs strøm av investorkapital som man ruinerer konkurrentene med. Her kom man selvfølgelig til dekket bord, siden man er omgitt av en kultur for politisk korrupsjon, tiltagende forakt for medmennesker og permanent gjeldede konkurranse- og forbrukermyndigheter – denslags som sågar Adam Smith ville kalt en forutsetning for fri handel.

Du har vel allerede gjettet at jeg snakker om Amazon – titanen som har spist alt rundt seg og fortsatt speider rundt seg etter det neste måltidet. Den kommer hit med sine velsignelser ganske snart, men fortroppen kommer ikke til å være butikker. Den kommer til å utgjøres av en hær av kommunikasjonsrådgivere, beredt til å legge ut om disse velsignelsene i nesten erotisk detalj overfor de folkevalgte. Sannsynligvis virker de allerede, i lønnrom og irrganger, men vi dødelige kommer aldri til å se dem, for når jobben deres er gjort, får vi høre det rett fra valgkampboden.

Som sagt: Slike hack lever aldri evig. Verden kommer til å normaliseres – men i mellomtiden er det bokstavelig talt billioner å tjene for de få.

La oss si, mot all rimelighet, at Rema en dag fant opp en fiskepudding som var så uimotståelig at den trakk horder av nordmenn til butikkene deres, at denne fiskepuddingen var umulig å kopiere, og at ingen andre kjeder fikk tilgang til den.

Det ville vært et fullstendig lovlig mottrekk av konkurrentene deres å kjøpe denne mirakelpuddingen over disk, legge den ut for salg i egne hyller, og til og med ta innkjøpspris for den, for å trekke noen av kundene over. Det ville ikke engang vært urimelig, ettersom Rema fremdeles ville hatt selvkostfordelen.

Urimelig ville det derimot vært hvis Rema kunne minelagt fiskepuddingen sin så den eksploderte i andre butikker, stevnet konkurrentene for retten hvis de omgikk minene, stevnet dem igjen hvis de likevel klarte å legge superpuddingen ut for salg, og stevnet dem en tredje gang hvis de fant opp en egen fiskepudding som var for lik deres egen.

Den bisarre situasjonen er at dette er normen innenfor den såkalte strømmebransjen. Kundene ønsker seg all fiskepuddingen i samme butikk, men en lovpålagt monopolsituasjon gjør at de må kjøpe seg inn i en serie buffeter, bare for å få de få smulene som de ønsker å faktisk smake på.

Interessant nok har vi allerede løst dette problemet for visse åndsverk, og løsningen kalles tvangslisensiering. Hvis du ønsker å fremføre et musikkverk, kan du betale en viss sum for denne retten, og opphavspersonen har ingenting med saken å gjøre. Vi har et eget organ – Tono – for å holde rede på hvem som betaler for hvilke rettigheter, og hvor mye de koster. Noe tilsvarende finnes for lydinnspillinger.

Videogram, derimot, får man lov til å holde som gisler. Hvis Disney eller Hulu eller HBO viser et program, og de ikke tilbyr vilkår (nyttig tips: monopolister gjør ikke det), er åndsverket deres bak lås og slå. Ikke slik å forstå at det er umulig å få tilgang – men du må kjøpe deg inn i systemet deres, se det på enhetene de begrenser det til, og du kan aldri, aldri få eie det selv. Ei heller kan du distribuere det selv. Teknologisk minelegging og rettslig beskyttelse sørger for det.

Løsningen gir selvfølgelig seg selv. Dengang man fant opp tvangslisensieringen, var det imot komponistenes ønske, men et gode for samfunnet. Vi kan implementere det samme på nytt, og simpelthen kreve at alle videogram som strømmes i Norges land gjøres tilgjengelig for reproduksjon, mot en viss avgift til et dertil egnet organ. Vi kan, men vi kommer ikke til å gjøre det, fordi vi har en generasjon av stortingspolitikere som ikke eier en eneste visjon.

Verden er for liten. Når jeg snublet over en lenke til Things I Won’t Work With, trodde jeg at jeg var den første som oppdaget et nytt skattkammer. Lite ante jeg at den ganske nerdosfære allerede kjente til den godeste dr. Lowe (formodentlig intet slektskap med Rob) og hans boblende kjemi-prosa. Hele emneknaggen er en gjennomlesning verdt, men spesiell oppmerksomhet burde vies hans klassiker Sand Won’t Save You This Time, som er nettets mest populære kapselbeskrivelse av rakettbrennstoffet klortrifluorid. Lesere med en mere eklektisk gane vil kanskje sette pris på den gode doktorens meditasjoner over de høyere peroksidene, mens organiske kjemikere vil kjenne seg igjen i denne stankens taksonomi.

Når det gjelder det før nevnte rakettbrennstoffet, kunne jeg ikke gjort det bedre enn dr. Lowe, og skal ikke prøve. Jeg kan dog, i samme sjanger, nevne den (hittil) uomtalte lille go’biten pentaboran(9), som brenner slik:

Av åpenbare grunner kalles stoffet «grønn drage» blant venner, som det heldigvis har få av. Det tar umiddelbart fyr i godt selskap, for eksempel alminnelig luft, men er ikke finere på det enn at det kan dekomponere og sprenge beholderne sine på egen hånd. I tillegg til brann og eksplosjon, kan man more seg med forgiftning, forurensning og (etter reaksjon med luft) etseskader. I likhet med faktiske drager er det altså vanskelig å holde, tilstrekkelig sådan at både det amerikanske og det sovjetiske romprogrammet ga det opp og valgte snillere ting, som hydrogen under trykk.

Parhesten de hadde valgt for denne røveren var oksygendifluorid. Det høres kanskje ut som noe man kunne funnet i tannkrem, men er i virkeligheten mordbrann, i gassform, på boks. Skulle man være så ufattelig heldig at man kommer borti stoffet uten å spontanantenne, oppdager man snart at det gir blødninger i svelg og luftveier, fulgt av forgiftning med arytmi og etseskader på indre (!) knokler som følge. (De biologiske følgene skyldes antakeligvis at det lager flussyre i kontakt med vann.) I kombinasjon med pentaboran(9) skulle denne festløven gi den høyeste spesifikke impulsen noen kjemisk rakett kunne få, og det tror jeg på. Man får en viss impuls bare av å lese om det.

Man kan anslå et overslag, som ikke er det motsatte av et underslag, men ikke overslå et anslag. Underslag og beslag er begge saker som ordensmakten har å gjøre med, men beslag er også noe som snekkere og installatører driver med, selv om overslagene deres ofte ikke slår an og gir dem store påslag.

Et innslag er ikke det motsatte av et utslag, som man finner på kjøkkenet, sammen med dørslaget og fra tid til annen nedslaget, men sjelden bislaget. Man kan slå gjennom, men ikke gjennomslå; slå inn, men ikke innslå; men foreslå og aldri slå fore (utenom på nynorsk). Forslå kan man derimot.

Utenfor bislaget kan man ha et dueslag, som er for et fugleslag, hvilket duer er. Andre fugler bor slett ikke i slag, men i hus, enten de har regnslag eller ei. Har man felag kan man få tilslag, som faktisk er det motsatte av avslag — men ikke fraslag — på alle slags feslag, og slår man til, kan man rådslå (men ikke slå råd!) på et rådslag.

Etterpå tar men seg et sjøslag og får slag. Norsk er jaggu brukervennlig.

Lars Gule, mislykket terrorbomber og noe mindre sprengkraftig professor, skriver i dagens Klassekampen om toleranse for folks selvundertrykkelse. Jeg kunne ikke vært mere enig!

Det jeg er mindre enig i, er statssponset undertrykkelse. Det største ondet er selvfølgelig at vi sponser overtro i det hele tatt, men inntil vi har tatt vekk denne ordningen (som eksisterer kun av hensyn til den tidligere statskirken, og derfor har gått ut på dato mer enn én gang), kan vi i det minste holde støtten tilbake fra overtrossamfunn som prediker menneskefiendtlighet.

Når det gjelder selve det underliggende problemet, er løsningen selvfølgelig mere åpenhet: mere omtale av hva de prediker, mere innsyn, mere lys på trollene.

Dagsrevyen kunne i går melde at hvis man er «en togfører» i Frankrike, risikerer man å — vel, la oss glemme resten. Sladderbladet VG kunne på sin side her om dagen skilte med oppskriften på «en sterkere rygg». Ingen av de nevnte sier noe om «en sterkere korrekturlesing» i redaksjonene.

Poenget, i fall det ikke gikk fram med tydelighet, er at norsk (og dansk, og tysk) har noen uformelle føringer for hvor man bruker og, desto viktigere, _ikke_ bruker ubestemt artikkel, og mediene forbryter seg mot dem med jamnt økende hyppighet. Jeg skriver «uformelle» fordi setningene ikke blir _ukorrekte_ — bare formelig knirkende av manglende språksans.

Mistanken faller, som vanlig, på innflytelse fra engelsk. Engelske setninger bruker blygselsløst den ubestemte artikkelen som om det hersket uenighet om hvor mange sjørøvere eller advokater én person kan være ad gangen, og hvis man tilbringer mange timer om dagen marinert i denne setningsoppbygningen, skulle det bare mangle at man ikke havnet i ørska.

Når man ikke kan se så mye som en nyhet uten å få «surrealismen» midt i fleisen, er det betimelig å finne fram hagla og håpe på et endelig oppgjør med denne hesligistiske konstruksjonen.

Historien starter hos de gamle grekerne, som — stakkars dårer — brukte etterstavelsen -mos for å substantivere verb. Romerne lånte det av grekerne som -ismus (se forøvrig reanalyse) og franskmennene av romerne som -isme. Langs veien hadde det skiftet ham fra substantivering til en slags re-substantivering, så man kunne kalle f.eks. en retning eller skole navn ved å kline en -isme på det. Mye er sagt, og det skal ikke gjentas her, om hvordan alle ismene brer om seg.

På fransk heter ordet «uvirkelig» surréel, lånt til engelsk som surreal. Jeg vet ikke hvem som populariserte ordet for vår generasjon, men bruken bredte så vidt om seg at en person med tredjespråkskompetanse i norsk forsøkte å låne det uoversatt.

Famlende og keitete snublet hun eller han over ikke det norske ordet, men det innlånte ordet «surrealistisk».

Som ikke betyr uvirkelig.

Som betyr knyttet til, eller betegnende for, en kunstretning.

Og siden har nordmenn snakket som kunstvitere. Uten å være noe i nærheten. Gudene forbarme seg over den som prøver å snakke om Dali eller Magritte, og ender med å høres ut som en søttenåring.

Ordet er altså uvirkelig. Noe annet er tulletistisk, idiotistisk og uvitendistisk.

Norsk har det sjeldne språktrekket at vi har samtlige av IPA-vokalene [i], [y], [ʉ], [u] og [o] (samt forlengede varianter av alle, men det er ikke viktig i denne sammenhengen).

De tre første blir heldigvis konsekvent realisert som nettopp i og y i skriftspråket, og man slipper å lure på hvilken som menes. [ʉ] og [u] varierer dessverre betydelig: skreven o uttales [o] i f.eks. «morgen» og [u] i «mot»; omvendt uttales skreven u [u] i «dum» og [ʉ] i «lur». Skriftspråket inneholder nok vokaler til å dekke behovet, men da måtte vi funnet oss i å konsekvent skrive å når vi mener [o] og o når vi mener [u].

(Det bemerkes parentetisk at det er et forvanskende fenomen i å standardisere dette, og det er den såkalte frie variasjonen som finnes mellom [u] og [o]. «Fri» betyr i denne sammenhengen ikke universell, men det er en sak for en annen gang.)

BBC trykker (for visse verdier av «trykker») en gjennomtenkt opinionsartikkel om hvordan vi ordner oss etter fremtidige forhold. Jeg anbefaler å lese artikkelen i sin helhet.

Men: jeg fester meg ved dette punktet:

Some philosophers have reasoned that discounting the needs of our descendants is akin to burying a shard of broken glass in a forest. If a child steps on the glass and cuts themselves today or tomorrow, then a discount rate suggests this injury is much worse than a child hurting themselves on the glass a century from now. But ethically, there is no difference between the two.

Diskonteringsraten er ikke ment å representere en subjektiv og/eller etisk verdisetting, men å redusere verdien av fremtidige hendelser basert blant annet på sannsynligheten for at de inntreffer. Det overrasker meg at «some philosophers», som vanligvis er nøye med å skjelne mellom overfladisk like, profund ulike begrep, kan være uvitende om denne viktige forskjellen.

Ville det ikke vært praktisk hvis vi skrev som i overskriften? Norsk bugner av tause konsonanter og tvetydige vokaler. «Jeg» uttales som «vei», utenom når «vei» uttales som «veg», selv om «veg» også kan uttales som «jeg» – du skjønner hvor jeg vil hen.

Ved siden av motstanden fra den onde og nederdrektige ordbokmafiaen som styrer samfunnet, er det to gode grunner til at vi ike skriivr sån:

1. Forskjellige uttaler ville gitt forskjellige skrivemåter. Prøv å lese telemarksk eller nordnorsk uten standardisert rettskrivning!
2. Språket ville mistet kontinuitet med den litterære kanonen. Ikke alle ønsker å gi slipp på sin ipsen – unnskyld, Ibsen.

Nå er det endel småting vi med fordel kunne innført, for eksempel markering av hvilke u-er som er o-er og o-er som er å-er. Obligatoriske aksenter kunne hjulpet oss å skille mellom ord som for, for, for, for og for (fasit under). Uheldigvis er noen av disse ubehjelpelig sammenfallende i det talte språket også, men én helligbrøde av gangen.

Fasit:
for (1): sideordnende konjunksjon
for (2): fortid av fare
for (3): spor, beslektet med forrige
for (4): noe man fyller klær med
for (5): noe man fyller dyr med