Et sistisk oppgjør

Når man ikke kan se så mye som en nyhet uten å få «surrealismen» midt i fleisen, er det betimelig å finne fram hagla og håpe på et endelig oppgjør med denne hesligistiske konstruksjonen.

Historien starter hos de gamle grekerne, som — stakkars dårer — brukte etterstavelsen -mos for å substantivere verb. Romerne lånte det av grekerne som -ismus (se forøvrig reanalyse) og franskmennene av romerne som -isme. Langs veien hadde det skiftet ham fra substantivering til en slags re-substantivering, så man kunne kalle f.eks. en retning eller skole navn ved å kline en -isme på det. Mye er sagt, og det skal ikke gjentas her, om hvordan alle ismene brer om seg.

På fransk heter ordet «uvirkelig» surréel, lånt til engelsk som surreal. Jeg vet ikke hvem som populariserte ordet for vår generasjon, men bruken bredte så vidt om seg at en person med tredjespråkskompetanse i norsk forsøkte å låne det uoversatt.

Famlende og keitete snublet hun eller han over ikke det norske ordet, men det innlånte ordet «surrealistisk».

Som ikke betyr uvirkelig.

Som betyr knyttet til, eller betegnende for, en kunstretning.

Og siden har nordmenn snakket som kunstvitere. Uten å være noe i nærheten. Gudene forbarme seg over den som prøver å snakke om Dali eller Magritte, og ender med å høres ut som en søttenåring.

Ordet er altså uvirkelig. Noe annet er tulletistisk, idiotistisk og uvitendistisk.

Åsn vi ike skriivr nåçk, del 2

Norsk har det sjeldne språktrekket at vi har samtlige av IPA-vokalene [i], [y], [ʉ], [u] og [o] (samt forlengede varianter av alle, men det er ikke viktig i denne sammenhengen).

De tre første blir heldigvis konsekvent realisert som nettopp i og y i skriftspråket, og man slipper å lure på hvilken som menes. [ʉ] og [u] varierer dessverre betydelig: skreven o uttales [o] i f.eks. «morgen» og [u] i «mot»; omvendt uttales skreven u [u] i «dum» og [ʉ] i «lur». Skriftspråket inneholder nok vokaler til å dekke behovet, men da måtte vi funnet oss i å konsekvent skrive å når vi mener [o] og o når vi mener [u].

(Det bemerkes parentetisk at det er et forvanskende fenomen i å standardisere dette, og det er den såkalte frie variasjonen som finnes mellom [u] og [o]. «Fri» betyr i denne sammenhengen ikke universell, men det er en sak for en annen gang.)

Ukjent X

BBC trykker (for visse verdier av «trykker») en gjennomtenkt opinionsartikkel om hvordan vi ordner oss etter fremtidige forhold. Jeg anbefaler å lese artikkelen i sin helhet.

Men: jeg fester meg ved dette punktet:

Some philosophers have reasoned that discounting the needs of our descendants is akin to burying a shard of broken glass in a forest. If a child steps on the glass and cuts themselves today or tomorrow, then a discount rate suggests this injury is much worse than a child hurting themselves on the glass a century from now. But ethically, there is no difference between the two.

Diskonteringsraten er ikke ment å representere en subjektiv og/eller etisk verdisetting, men å redusere verdien av fremtidige hendelser basert blant annet på sannsynligheten for at de inntreffer. Det overrasker meg at «some philosophers», som vanligvis er nøye med å skjelne mellom overfladisk like, profund ulike begrep, kan være uvitende om denne viktige forskjellen.

Åsn vi ike skriivr nåçk

Ville det ikke vært praktisk hvis vi skrev som i overskriften? Norsk bugner av tause konsonanter og tvetydige vokaler. «Jeg» uttales som «vei», utenom når «vei» uttales som «veg», selv om «veg» også kan uttales som «jeg» – du skjønner hvor jeg vil hen.

Ved siden av motstanden fra den onde og nederdrektige ordbokmafiaen som styrer samfunnet, er det to gode grunner til at vi ike skriivr sån:

1. Forskjellige uttaler ville gitt forskjellige skrivemåter. Prøv å lese telemarksk eller nordnorsk uten standardisert rettskrivning!
2. Språket ville mistet kontinuitet med den litterære kanonen. Ikke alle ønsker å gi slipp på sin ipsen – unnskyld, Ibsen.

Nå er det endel småting vi med fordel kunne innført, for eksempel markering av hvilke u-er som er o-er og o-er som er å-er. Obligatoriske aksenter kunne hjulpet oss å skille mellom ord som for, for, for, for og for (fasit under). Uheldigvis er noen av disse ubehjelpelig sammenfallende i det talte språket også, men én helligbrøde av gangen.

Fasit:
for (1): sideordnende konjunksjon
for (2): fortid av fare
for (3): spor, beslektet med forrige
for (4): noe man fyller klær med
for (5): noe man fyller dyr med

No ser eg atter slike fjols og dårer

Nordmenn verdensmestre i å ses trene

I OECDs nyeste undersøkelse av tilsynelatende levekår havner nordmenn på den tilsynelatende treningstoppen.

Rapporten, som tar for seg foregitte forhold i de ulike landene, plasserer nordmenn på toppen. med totalt 39,7 timer treningsaktig aktivitet hver uke.

Denne aktiviteten innbefatter loffing med spandex og vannflaske, bæring av treningsbag, henging i lobbyene på treningssenter og timer tilbrakt i offentligheten med neonfargede designertights.

Professor i øyensynlig folkehelse Ørnulf Mangen ved Folkehelseinstituttet forteller at denne aktiviteten er viktig for å late som man forebygger aldersrelaterte lidelser, i tillegg til å øke livstidsinntekten for fallerte idrettsstjerner med navnene sine på skrikende plagg. – Vi vet at hver time man tilbringer med å lene seg til trappemaskinen, legger mer enn én time til ens forventninger om levealder.

Slik aktivitet støtter dessuten opp om treningssentrene, som er en stadig voksende del av den norske økonomien. I følge professor Hans Hancke-Kjele ved Norsk Handelshøyskole, forventes det at hvert gatehjørne innen 2020 vil ha et treningssenter. – Kundegruppen som innbefatter de synlige trenerne er svært viktig for disse sentrene, ettersom de har høy synlighet og, etter at man har trukket fra slitasje på teppene, lav direktekostnad.

Undersøkelsen kommer hakk i hæl på OECDs undersøkelse om forventet antatt levealder, der nordmenn kom på topp med 133,4 år.

Tungetale fra litt nedenfor parnassene

Den som var en Øverland, tenker jeg når jeg ser overskrifter som denne. Så leser jeg den litt mere inngående og tenker at det holder med en Fleksnes. La oss gjøre det som på en gammeldags newsgroup og dissekere den seksjonsvis:

Jeg er kristen, og mener jeg har gode grunner for det.

Grunner som du kunne ha nevnt, men som leseren må tenke seg til. Det er jo bra at du skiller deg fra alle de andre overtroende ved å mene din tro velbegrunnet!

Religioner er ikke så like og endimensjonale som Håvard Pedersen påstår.

Av de store verdensreligionene, har fire av fire produsert terrorister, kvinneundertrykkelse, kriger, undertrykkelse og blåsemusikk.

Kristendommen har ikke vært vitenskapens motpart.

Kremt.

Eksemplene som oftest blir brukt, er Kopernikus og Galilei. Alle som undersøker det, vil finne ut at den konflikten ikke dreide seg om religion.

Dette er simpelthen kontrafaktisk, i tillegg til ugrammatisk.

Da kristen kultur og tenkning stod som sterkest i Europa, ble det grunnlagt universiteter som, med sin forståelse av universet som rasjonelt organisert, la grunnlaget for moderne naturvitenskap.

Universitetene ble faktisk grunnlagt den gangen teologi var ansett som det høyeste av alle fag, mens naturfilosofien ble grunnlagt av originale tenkere som opponerte mot den middelalderske skolastikken.

Videre sier kristendommen at kvinner har like stor verdi som menn

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier.»

Folk og fraksjonale fe: annen del

Hvor mye over- eller underrepresenterer egentlig d’Hondts metode? La oss vende tilbake til eksempelet over og prøve å illustrere det med et kakediagram:

Vi ser at Oransje sluker hele Lilla og deler av Turkis. Dette var ikke akseptabelt for en franskmann ved navn Sainte-Laguë, som kom opp med en annen idé.

Vi bruker serien 1, 2, 3 … som divisorer. Hvordan ville det sett ut hvis vi brukte, la oss si, 1, 3, 5 …? La oss gå tilbake til tabellen:

Mandat
1. 2. 3.
Oransje 150 015 50 005 30 003
Turkis 150 000 50 000 30 000
Lilla 60 000 20 000 12 000

Vi ser at fordelingen er mindre skjev til fordel for de store partiene. Grafisk fremstilt ser det slik ut:Hvor kommer serien 1, 3, 5 … fra? Dessverre bare fra Pierre Sainte-Laguës fantasi. Den kunne vært 1, 5, 9 …, 1, 4, 8 … eller til og med 42, 15, 3,14 …, og man kunne konstruert en metode rundt den. Dog er det, fordi vi snakker om multipla, tilfelle at ethvert valg av serier som kan skrives på felles faktor med en annen, vil være ekvivalent. 2, 4, 6 … vil derfor være ekvivalent med 1, 2, 3 … fordi \(2, 4, 6 … = 2\cdot(1, 2, 3 …)\).

Men som vi vil se: hvis en nederlender kan finne opp en idé og en franskmann forvanske den, finnes det alltids en skandinav som kan rote den helt til.

Matchmaking revisited

The TF2 team seems to have won back a few hearts and spleens with the latest major update, and hearty congratulations to them. They do, however, seem dedicated to maintaining their image as somewhat behind the times, rather like a dotty old aunt still supporting the Carter administration. Case in point: matchmaking, which went from nonexistent to hilariously bad with the previous major update. Some notes, then, on the problem and possible fixes: Continue reading “Matchmaking revisited”

Cow’s imbovinity

Imagine, for a second, that a somewhat oblivious acquaintance of yours—let’s call him Johnny Malaproper—were to proffer the following critique: “This is an awful horse! It’s slow, ugly and not at all frisky.” Imagine further that your gentle rejoinder, that the beast is in fact a cow and thus hews to a different standard of excellence, be met with the following reply: “Well, I don’t see why you would be so specific. A beast this awful couldn’t be a good horse any way you slice it.”

I daresay you’d be gobsmacked. The argument is irretrievably malformed in and of itself, but if it had been made of ungulates sensu lato, would mercifully have been merely meaningless, instead of insistently wrong on its face.

Thankfully, Johnny Malaproper is but a single person, in addition to being fictional. What isn’t made up is that cornucopia of rot which we call creationism, and here comes the lede:

One argument that is tirelessly put forward, or at least mindlessly recited at the audience, is that the Second Law of Thermodynamics preclude evolution. When met with rebuttal, the answer is almost invariably along the lines of: “Well, even if it isn’t the Second Law, it ought to be. Why, entropy should be increasing!”, followed by some more hot air expulsions that do, indeed, increase local entropy.

Now, that horse isn’t fit for any saddle. If you can’t be bothered to learn the laws of thermodynamics, or why the Second Law just doesn’t apply, your argument would be inestimably improved by simply leaving the exact citation out and hand-wavingly invoking “entropy”, and I can’t fathom why an honest person would call attention to his or her ignorance.

Unfortunately, I can conceive of why a creationist would. It sounds mighty book-larned t’ talk about that there lawr, by number and verse don’tcha know. Why, it sounds like something one of those there scientificists might rattle off! That makes it true, right?