Dagsrevyen kunne i går melde at hvis man er «en togfører» i Frankrike, risikerer man å — vel, la oss glemme resten. Sladderbladet VG kunne på sin side her om dagen skilte med oppskriften på «en sterkere rygg». Ingen av de nevnte sier noe om «en sterkere korrekturlesing» i redaksjonene.
Poenget, i fall det ikke gikk fram med tydelighet, er at norsk (og dansk, og tysk) har noen uformelle føringer for hvor man bruker og, desto viktigere, _ikke_ bruker ubestemt artikkel, og mediene forbryter seg mot dem med jamnt økende hyppighet. Jeg skriver «uformelle» fordi setningene ikke blir _ukorrekte_ — bare formelig knirkende av manglende språksans.
Mistanken faller, som vanlig, på innflytelse fra engelsk. Engelske setninger bruker blygselsløst den ubestemte artikkelen som om det hersket uenighet om hvor mange sjørøvere eller advokater én person kan være ad gangen, og hvis man tilbringer mange timer om dagen marinert i denne setningsoppbygningen, skulle det bare mangle at man ikke havnet i ørska.