Nye dimensjoner

Godeste Finn-Erik Vinje ble en gang sitert på at hans personlige språk-kjepphest var misbruken av ordet «radikal». Som han (helt korrekt) påpekte, er en radikal en person som vil endre samfunnet fra roten opp (jf. latin «radix», «rot»), og har tradisjonelt tilhørt venstresiden. Det tilsvarende fra høyre er selvfølgelig en reaksjonær, en person som ikke bare vil holde endringene stangne, men rulle dem tilbake. I dette perspektivet blir uttrykk som «radikal islamist» selvmotsigelser per definisjon. Med det samme forbeholdet kan jeg ikke si meg uenig.

I dette perspektivet er det dessverre ingen igjen i verden, hverken radikale eller reaksjonære. «Høyre» og «venstre» er uttrykk som oppsto i forbindelse med Den franske revolusjon, den gangen det var radikalt å reise seg for enkeltmenneskers skjebne og reaksjonært å ønske seg hoder limt tilbake på adelige kropper. I Paris-salongene var det bestemt ingen (eller nesten ingen; jeg var ikke der) som snakket om å gjenopplive tretten hundre år gamle sosiale konvensjoner fra et ubetydelig hjørne av Den arabiske halvøy. I vår egen tid er det derimot svært mulig å snakke om en «radikal» «islamist», siden denne hypotetisk vedkommende ville vært villig til å snu samfunnet opp-ned for å gjennomføre en sosial agenda som til og med bergene har glemt.

Det motsatte er selvfølgelig også fullt mulig. Såvel Dumaen som den tyske Riksdagen har fra tid til annen inneholdt reaksjonære kommunister. Churchill ville leppene sine til blods over en slik ordsammenstilling. (Han kan desinfisere med Johnnie Walker.)

Hvis man kan bruke disse begrepene uavhengig av politisk orientering, forekommer det meg at de utgjør en dimensjon i seg selv. Dekomposisjonen av politiske preferanser i mer enn én faktor er en stolt tradisjon innenfor den sammenlignende politikken, og klinger krysses fremdeles over disses antall og beskrivelse, men den i norsk sammenheng mest berømte er selvfølgelig Frank Aarebrots beskrivelse av norsk velgeradferd som sterkt påvirket av en sentrum-periferi-akse.

Hvis vi skal snakke om vårt lille land en stund til, egner en statisk-dynamisk akse seg godt for å anskueliggjøre forskjeller mellom f.eks. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti: førstnevnte som moderat, sistnevnte som dynamisk. NKP er, som uttalte stalinister, kanskje det beste eksempelet vi har for hånden på en sosialt blandet, økonomisk kollektivistisk, reaksjonær fanebærer.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.