Det høyborgerlig-liberale navleobservatoriet Civita trommet nylig sammen til paneldebatt rundt lanseringen av boka — vel, den virtuelle boka — Personvern etter Snowden. Jeg skulle gjerne kalt den adjektiver, flerstavelses sådanne og gode greier, men jeg er dessverre diskvalifisert fordi jeg både kjenner forfatteren og fra tid til annen harket opp noen nedsettende snøft om de tekniske detaljene mens den ble skrevet. La det holde med en anbefaling til interesserte, så kan vi her i stedet ta for oss paneldebatten.
La meg først gratulere Civita med lista over talere. Det eneste som manglet var en offentlig opptining og gjenoppliving av salige Georg Apenes, men de sparer formodentlig den til neste lansering. Norge er et av få land der både personvernkommisjoner og forbrukermyndigheter er så slagkraftige at de har meninger som de ikke får som A-post fra sentralt hold, og da skulle det bare mangle at vi trillet dem fram når paneler skulle debatteres og punkter ståes.
Det er bare så synd at debatten var så fordømt koschelig. Man kunne hevde at et oppvakt og informert menneske av i dag kontinuerlig burde spyttet eider og galle fra begge ender over personvernets stilling i vår tid, ikke sittet skavlansk og pludret gemyttlig. Innenlands står det bra til — kanskje ikke sammenlignet med det platoniske idealet, men i det minste med den rådende internasjonale orden. Da er det synd at den internasjonale ordenen er så begredelig.
Det er et faktum at den jevne nordmann av i dag er prisgitt utenlandske og internasjonale lovgivninger for å få sitt privatliv vernet. Google, Facebook og Instagram, for å nevne bare tre aktuelle eksempler, er amerikanske selskaper (og de to førstnevnte deltakere i det beryktede PRISM-programmet), med inkorporering også i Irland, og samler radig inn data i alle land de berører. Det ironisk døpte Privacy Shield-rammeverket tillater mer eller mindre uhemmet overføring av data som berøres av forholdsvis strenge europeiske lover til lemfeldige og ineffektive amerikanske garantister. Vi lever dermed i en rettsordning der det står annenpartene fritt å behandle data under de løseste retningslinjer man finner i Den første verden.
Selv personopplysninger som ikke oppgis til fremmede organisasjoner, er fritt vilt. Det såkalte Five Eyes-samarbeidet dekker, både gjennom delvis frivillige samarbeidsavtaler med private aktører og gjennom regelrett avlytting av datakabler, en skremmende overvekt av verdens datatrafikk. Partene i Five Eyes-samarbeidet utveksler fritt opplysninger for å omgå juridiske begrensninger på egne operasjoner. Nettoresultatet er at alle innbyggere i alle vestlige nasjoner er, eller på et øyeblikks varsel kan settes, under overvåkning fra de står opp til de går og legger seg.
Man kan jo fantasere seg et fnugg eller to av demokratisk kontroll over prosessen, slik at man får sove om kvelden. Det ville vært optimistisk på grensen til virkelighetsfjernt. Våre valgte representanter, både lovgivere og forvaltere, har gjentatte ganger demonstrert sin vanmakt over de hemmelige tjenestene, i vårt eget land såvel som hos våre nære allierte. Da gjenstår det bare visse skremmende åpne spørsmål som for eksempel hvor mye faenskap man kan finne på med en halv billion kroner årlig.
Tilbake til paneldebatten vår. Er det noe som helst en representant for norske forbrukermyndigheter, en myndighetsløs forståsegpåer, eller en advokat, kan si i en liten sal i Oslo sentrum som betyr noe, jamført med størrelsen på det internasjonale overvåkningsmaskineriet — i det hele tatt?